WhenRealThingsHappensToImaginaryPeople

-Rockingham, en soendags eftermiddag-

Omsider e ukan og dagan i Broomehill over, en avslutning som paa ingen maate va smertefri og i de siste timan med alltid like ukomfortable farvel og ha-det-bra va ae faktisk usikker paa om ae ville levne stedet i det hele tatt. Man utnytta saa det man kunne av reisefoelges taalmodighet og jobbgivers gjestfrihet og kom sae ikke av steds foer det va blidd moerkt og de fleste pubvankera bynte aa mumle at "sku du nu ikke dra snart?". Etter et par minutter i bil med lesning i groenne oppmuntrandes boeker som desverre har tilbrakt litt for mye tid aleina under alle klaerne i sekken min, og etter at transportmiddelet etter ti minutter paa veien bestemte sae for aa gjoere det kjoertoey visst gjoer best her paa den her sida av kloden, streike og gi opp, fikk man det for sae at det ikke va saa ille aa dra likevel, og at man hvertfall ikke ville komme tuslandes tilbake og spoerre om naan ville ringe en mekaniker.

Heldigvis slapp man det siste da den der bushrangern man har forskansa sae med mot de Australske bushstier og motorveier og dem ufravikelig opproerske biltingestan viste sae aa vaere utdanna bilelektrotekniker i tillegg til den mastergrad i overlevelse i den australske villmark man mistenker at han besitter. Saa det va bare aa lene sae tilbake og lese videre i sin groenne bok, mens sjaafoeren bytta om paa et par ledninga, bantes og mirakuloest fikk doningen i bevegelse igjen. Bare en gang til den neste timen trua bilen med og stoppe, men etter en pust i veikanten kom den visst paa bedre tanker og man kom sae omsider avsted. Foerste reisemaal va Albany, kor man tilbrakte et par daga med aa komme over jetlaget som skapes mellom aa jobbe stortsett ettermiddag til kvelds og nattskift i en bar til aa vaere paa tur med en reisekamerat som har en mild grad av avhengighet til det der beroemmelige dagslyset (i motsetning til visse b-mennesker). Etter Albany dro man til Denmark (australieneran liker virkelig aa forvirre stakkars turister med kor dem e hen i verden), saa til "Tree Top Walk" utfor Walpole, kor man kunne spasere rundt paa metallbruer mellom majestetiske treekrone, saa fulgte Margaret River, og saa, nu, Rockingham.

Rockingham e en stor nok by, og etter aa ha tilbrakt mye tid i oede lille Broomehill e det nesten skremmandes mange folk aa finne ute i byen her paa en loerdagsformiddag. Man e innkvartert paa gjesterom hos venner av venner, og nyter gratis og behagelig luksus og lurer paa kordan i all verden man kommer over saanne ting som aa ta del i et helt vanlig og ekte familieliv for et par daga, naar man egentlig bare svirrer rundt det her gedigne kontinent, paa fukt fra alt som heter Norm og Hverdag. Tanken slo mae plutselig at det her aaret, det o'store 'friaaret', har blidd litt mye pause og frihet og tankegangen har vaert at ka enn som skjer her ikke e ekte, og at den virkelige verden, kor det ikke hopper kenguruer over veien eller sitter rosa fugler paa fuglebrettan, e fryst i still og venter paa mae der hjemme.

Men saa ramler man over tversigjennom ekte folk og fe som lever sine liv her som om Australia ikke bare va en fjern eventyrverden, men en form for virkelighet. Muligens. Njo.

I hvertfall e det middag.

If Love is shelter, I wanna walk in the rain
- Maria McKee >if love is a red dress (hang me in rags<