Frydefulle pine

woah
Bagasje har det der med å ikke ville pakke sæ sjøl. Det e og blir et faktum. Fra evighet og til evighet, muligens. Likevel e man omtrent nødt, for n'te gang i dag, å bare time ut og kjøre igjennom den her lille videosnutten og prøve å ikke tenke så veldig mye på det voldsomme slag som utkjempes mellom forventningsvimlandes sommerfugler og nervøse stressknuter om det som finns av plass innad i min mage.
Det e heller ikke mye tvil om at Kaizers Orchestras måte å syte på gjør sæ meget, meget bedre enn min konsekvente hvining om at æ ikke helt vet eller skjønner og ihvertfall ikke e forberedt på alt æ finner på av prosjekter og tidsfordriv og styr.
Såh, nuh, mindre tastaturklipring, mer Kaizers.
+ litt Kristoffer Joner
(og så snart ut i den store verden igjen).
Takk.




eg er redd mitt hjerte er for svakt er for svakt