Kosmisk blues?

Planetene, inkludert jorden, sirkulerte rundt en guddommelig ild lokalisert i sentrum av universet. En mulig (men omstridt) tolkning er at dette er solen. Himmellegemene, inkludert jorden, gikk rundt solen/sentralkilden i sirkulære baner. I motsetning til greske tenkere flest, mente altså pythagoreerne at Jorden beveget seg. Dette var et synspunkt som ikke vant stort gehør i samtiden; de fleste som tenkte seriøst om saken kom til at jorden måtte befinne seg i ro.

Pythagoreerne mente at avstanden mellom planetene falt sammen med de harmoniske relasjonene i et strengeinstrument, og at sfærene laget musikk der de kretset rundt i sine baner. Grunnen til at vi ikke hører denne sfærenes musikk, hevdet de, er at vi har vokst opp med den fra barnsben av og derfor er vant til den.

To tusen år senere ble en astronom ved navn Johannes Kepler så grepet av den musikalske visjonen av universet, at han forsøkte å forene den med eksakte observasjoner og beretninger for solsytemet.

Dybvig og Dybvig,

i Det tenkende mennesket: Filosofi og vitenskapshistorie med vitenskapsteori (s.31-32)